Konklusjonen på denrettslige hovedproblemstillingen blir dermed at Peder Ås kunne overdragjeldsansvaret til Lars Holm. Jans manglendemotsigelser overfor Lars og Peder, samt brevene hvor han uttrykkelig avviserforslaget om betalingsutsettelse, men ikke nevner gjeldsovertagelsen, gjør atdet her konkluderes med at Jan har gitt Lars og Peder en rimelig grunn til å tro at gjeldsoverdragelsen var i orden. Videre kan det rettesoppmerksomhet mot det faktum at Lars så senere ba om betalingsutsettelseoverfor Jan. At Jan responderte på dette utelukkende ved å avvise forslaget ombetalingsutsettelse, men uten å videre nevne gjeldsoverdragelsen som sådan, kanha gitt Lars og Peder en ytterligere forventning om at debitorskiftet var iorden. Det var først og fremst betalingsutsettelsen Jan hadde noe å si på.Dette kan videre tale for at Jan ved sin adferd hadde skapt en berettigetforventning om at han hadde godtatt gjeldsoverdragelsen.

Ut fra faktum kan detutledes at Lars, etter at avtalen med Peder var inngått, sendte melding til Janog informerte ham om den. Det fremgår videre at Jan ikke svarte på dennemeldingen. Dette kan ikke i seg selv sies å være et tilstrekkelig sterktindisium på at Jan har godtatt avtalen om debitorskifte. Imidlertid fremgår detat Jan heller ikke motsatte seg den nye debitoren over et tidsrom på vel 2måneder. Dette kan tale for at Jan ved passivitet har gitt Lars rimelig grunn til å tro at han hargodtatt gjeldsovertakelsen. I Rt. 2000 s.

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

969 (MarineHarvest) gjaldt saken en overdragelse av leveringsplikt på smolt (dvs. unger avanadrome laksefisk). Kreditor bestred at denne overdragelsen kunne gjøres, menretten kom til at kreditors konkludente adferd hadde godtatt debitorbyttet. Fradenne dommen kan det utledes at kreditors eventuelle samtykke, ikkenødvendigvis trenger å være uttrykkelig fremsatt. Det avgjørende må værehvorvidt kreditor har opptrådd på en slik måte at debitor har fått rimelig grunn til å tro at kreditor hargodtatt ny debitor. Den alminneligehovedregelen i norsk rett er at debitorskifte, nærmere bestemtgjeldsovertakelse, ikke kan skje uten at kreditor samtykker. En slik regel harde beste grunner for seg, ettersom en fri adgang til å overdra gjeld,potensielt ville kunne utgjøre en betydelig risiko for kreditor. Løsningen på denrettslige problemstillingen må besvares ut fra ulovfestet rett, basert pårettspraksis og juridisk teori.

Den rettsligehovedproblemstillingen blir om Peder Ås kunne overdra gjeldsansvaret for lånettil Lars Holm. Jan Rud hevder at Larsinne kunne innfri kravet ved motregning, da hans krav rettet seg mot Peder. Tredjetvist: Sakensparter er Peder Ås, Lars Holm og Jan Rud. Konklusjonen på denrettslige hovedproblemstillingen blir dermed at erstatningskravet fra Lillevikkommune er foreldet overfor Lillevik Bygg, men ikke for Hans Tastad. Sammenholdes detteutgangspunktet med den alminnelige foreldelsesfristen i § 2, vil tiden framisligholdet viste seg til erstatningskravet ble gjort gjeldende, være 2 år og2 måneder. Dette tilsier at erstatningskravet ikke er foreldet overfor HansTastad.

Hans Tastad var leid innsom kommunens rådgivende ingeniør og konsulent i byggefasen av idrettshall-konstruksjonen.Ut fra den dom som ble avsagt i Rt. 2000 s. 679 vil således misligholdet forTastad, først inntre på det øyeblikk når virkningen viste seg. I dettetilfellet viste virkningen av misligholdet seg ved brannen som oppsto 17. mai2015. Utgangspunktet for foreldelsesfristen vil således måtte regnes fra dennedato, for Tastads del.

Imidlertid vil det hervære nyttig å se hen til Rt. 2000 s. 679 (Idealdommen). I denne saken hadde enbankkunde plassert en del penger i usikre høyrenteinnskudd i etinvesteringsselskap, som så senere måtte innlede gjeldsforhandlinger. Retten komtil at banken var erstatningsansvarlig pga.

uaktsomhet ved finansiellrådgivning. Ut fra resultatet og rettens uttalelser kan det legges til grunn atfor kontrakter som gjelder rådgivning, vil misligholdet inntre først nårvirkningen oppstår. Sammenholdes detteutgangspunktet med fl. § 2 om at foreldelsesfristen er 3 år, vilerstatningskravet fra Lillevik Kommune være foreldet overfor Lillevik Bygg ogHans Tastad. Dette tilsier at Lillevik kommune ikke kan gjøre erstatningskravetgjeldende pga.

av at fristen er utgått. Av faktum fremgår det atidrettshallen ble ferdigstilt og overlevert til kommunen den 1. juli 2014.

Pådette tidspunkt var de aktuelle varmepumpene, hvis inneholdt enproduksjonsfeil, naturlig nok en del av bygget. Følgelig vil misligholdet avkontrakten være inntrådt allerede på tidspunktet for overlevering. Dettetilsier at foreldelsesfristens utgangpunkt vil være den 1. juli 2014. En alminnelig språkligforståelse av ordlyden tilsier her at foreldelsesfristens utgangspunkt vil væredet øyeblikk hvor misligholdet var et faktum. For å avgjøre hvorvidtforeldelsesfristen er overholdt eller ikke, må foreldelsesfristens utgangspunktfastslås. Av fl.

§ 3 punkt 2, fremgår det at for de krav som oppstår som følgeav mislighold, skal utgangspunktet for foreldelsesfristen regnes fra «den dagda misligholdet inntrer». Det fremgår av fl. § 2 atden «alminnelige foreldelsesfrist er 3 år».

Dette er lovens utgangspunkt, oggjelder så langt ikke annet følger av lovens bestemmelser. Loven som kommer tilanvendelse er foreldelsesloven, lov av 18. mai 1979 nr. 18 (heretter i detvesentlige fl.

). Den rettsligehovedproblemstillingen er om erstatningskravet fra Lillevik kommune erforeldet. Lillevik Kommune anførerat Lillevik Bygg og Hans Tastad er erstatningsansvarlige som følge av brannen.Lillevik Bygg og Tastad anfører på sin side at erstatningskravet er foreldet.

Andretvist: Tvistens parter er Lillevik kommune og Lillevik Bygg, samt Hans Tastad. Konklusjonen på den subsidiæreproblemstillingen må dermed bli at Lillevik kommune ikke kan motregne etter §26. Fra faktum fremgår detuomtvistelig at Lillevik kommune gjorde motkravet gjeldende etter at de fikkkunnskap om avhendelsen av hovedkravet. Vilkåret i § 26 første punktum vilfølgelig ikke være oppfylt.

Formålet med dettevilkåret er at motregneren ikke skal oppnå en bedre stilling i forhold tilcesjonaren enn han var i overfor cedenten. En alminnelig språkligforståelse tilsier at her at motregner må ha hatt positiv kjennskap til cesjonenfor motkravet ble stilt overfor cesjonaren. Det springende punkt blirdermed først hvorvidt Lillevik kommune gjorde motkravet sitt gjeldende før de«fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om» den. Av bestemmelsens førstepunktum fremgår det at motregning kan gjøres gjeldende dersom motregner gjordekravet sitt gjeldende «før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tankeom henne». Videre følger det av annet punktum at dersom motkravet ikke var forfaltfør cesjonen må det forfalle «seinast samstundes med hovudkravet».

Subsidiærtkan det drøftes hvorvidt vilkårene for motregning etter bestemmelsen igjeldsbrevloven § 26 er oppfylt. Ettersom alle vilkårenefor motregning er oppfylt, må konklusjonen på den rettsligehovedproblemstillingen bli at Lillevik Kommune kan gjøre motregning i kravetsom forfalt til betaling den 15. april 2016. Det fremgår klart ut frafaktum at motkravet Lillevik kommune gjør gjeldende overfor Glittertind Finansforfalt den 15.

april, og at datoen for motkravet ble gjort 1. mai. Følgeligvil kravet være forfallstiden ha kommet. Videre er det også klart at kravetLillevik kommune påtok seg som kausjon, har nådd sin frigjøringstid ettersomman etter glb.

§ 5 står fritt til å «betala so snart han vil» der ikke annet eravtalt. Konklusjonen må dermed bli at vilkåret om at kravene må væreoppgjørsmodne, er oppfylt. I dette vilkåret liggerdet at motkravet må ha forfalt, at frigjøringstiden for hovedkravet har vært. Dettevilkåret begrunnes i det faktum at motregning ikke skal gi noen av partene en ensidigrett til å fravike de oppgjørstidspunktene som er fastsatt mellom fordringene. Avslutningsvis er det etvilkår om at kravene må være oppgjørsmodne.I den foreliggende sakenhar Lillevik Bygg overdratt sine fordringer til Glittertind Finans. Menettersom det er tale om et kjøp av fordringer, og dette er gjort før kravet ommotregning fremsettes, vil det ikke gå utover gjensidigheten mellom partene.

Det vil således være et krav som består fortsatt mellom Lillevik Kommune og LillevikBygg, men som Glittertind finans så senere vil måtte dekke gjennom erstatningtil Lillevik Bygg. Dette tilsier at vilkåret om gjensidighet er oppfylt. Dette vilkåret er i denjuridiske litteraturen blitt diskutert hvorvidt skal gjelde. Bergsåkerfremhever bl.a. i sin Pengekravsrett,3. utgave, at vilkåret kan kritiseres.

Imidlertid er det ut fra rettspraksisklart at gjensidighetsvilkåret gjelder de lege lata. Se i denne sammenhengbl.a. Rt. 1928 s. 88, hvor Høyesterett uttalte betingelsen for å kunne forlangemotkrav er at «motkravet har sin oprindelse fra det somme forhold som sombegrunder hovedfordringen», jf.

s. 886. Med dette vilkåret menesat kravene er nødt til å bestå mellom de samme to partene. Videre er det et vilkårom at kravene må være gjensidige.

I den foreliggende sakener kravene de respektive pengeytelser Lillevik Kommune og Glittertind Finansgjør gjeldende overfor hverandre. Penger er komputable da de representerer enlik verdi, så fremt det er tale om lik valuta, noe som er tilfellet i dennesaken. Vilkåret om at kravene må være komputable må således kunne sies å væreoppfylt. Trygve Bergsåkerfremholder i sin Pengekravsrett, 3.utgave at ved dette vilkåret er det sentrale hvorvidt motkravet kan brukes tilå oppfylle hovedkravet. Altså må ytelsene være gjensidig brukbare. Vilkåret har blittetablert gjennom juridisk teori, se bl.a.

Arnholm, Obligasjonsrett s. 201, Krüger, Pengekravs. 342. Det avgjørende først blirdermed hvorvidt kravene i det foreliggende faktum er komputable. Hvorvidt motregning kangjøres gjeldende må videre besvares på bakgrunn av vilkårene som er sattgjennom juridisk teori og rettspraksis. Konklusjonen på denførste problemstillingen må dermed bli at kravet om konneksitet er oppfylt.

Det fremgår av faktum atLillevik Kommune sto som kausjonist for Lillevik Bygg vedrørende rørleveransenefra Stålrør AS. Følgelig må partene i dette forholdet sies å være LillevikKommune, Lillevik Bygg og Stålrør AS. Det beløpet Lillevik Kommune stoansvarlig for, var således ikke knyttet til Glittertind Finans som sådan, tiltross for at disse var vederlagsberettiget. Imidlertid er det klart atkontraktsforholdet er samlet omkring oppføringen av biblioteket i Lillevik, ogdet fremstår deretter som en helhetlig byggekontrakt. Dette tilsier at det eren nær nok sammenheng til at kravet om konneksitet er oppfylt.  Avgjørende blir såledesførst hvorvidt Lillevik Kommunes kausjonsutbetaling og Glittertind Finansvederlagskrav oppfyller kravene om konneksitet. I Rt.

1992 s. 504(Factoring Finans) gjaldt saken spørsmål om debitor cessus haddemotregningsrett overfor cesjonaren, i dette tilfellet et factoringselskap.Førstevoterende uttalte på s. 508 i dommen, at i de tilfeller hvor det dreierseg om flere avtaler må det kunne «påvises et tilknytningsforhold mellom demdvs.

avtalene som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått isamme rettsforhold». En alminnelig språklig forståelse taler her for atHøyesterett har stilt et vilkår om at kravene må være konnekse – dvs. at det måvære en sammenheng mellom dem.

Innledningsvis kan dether fremholdes at det overordnede prinsipp som gjelder for motregning, kommertil uttrykk i gbl. § 25. Av denne regelen fremgår det at i de tilfeller hvornoen avhender et gjeldsbrev «får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren».En alminnelig språklig forståelse av bestemmelsen illustrerer det alminneligeformuerettslige prinsipp om at ingen kan gi, selge eller overdra en større rettenn han selv har.Den rettsligehovedproblemstillingen er om Lillevik Kommune kan kreve motregning overforGlittrtind Finans. Loven som kommer tilanvendelse er gjeldsbrevloven, lov av 17 februar 1939 nr. 1 (heretter i detvesentlige gbl.

). Oppgaven vil i tillegg besvares ut fra ulovfestede rettsligeprinsipper. Lillevik kommune krever åfå motregne det ervervede vederlagskravet som forfalt til betaling den 15.april 2016.

Førstetvist:Tvistens parter er Lillevik kommune og Glittertind Finans. Del II – Praktikumsopgave Bakgrunnen for denneregelen om at debitor cessus kan gjøre gjeldende motregning mot cesjonaren, kansøkes i faktum at dersom det foreligger kunnskap om kravet på erververs side,er det ikke legitimt å avskjære debitor fra å opprettholde dette. Et sliktsynspunkt kan forankres – som tidligere nevnt – i de prinsipper som utledes fragbl. § 25, samt tanken om lojalitet og redelighet i kontrakts- og skyldforhold.At adgangen for omsetning her er annerledes må forankres i det faktum atomsetningsgjeldsbrev er negotiable. Det fremgår av forarbeidene at dennemotregningsadgangen må betraktes som sneverImidlertid åpnes det forå gjøre unntak fra dette utgangspunktet i de tilfeller der hvor cesjonarenhadde faktisk kunnskap om motkravet, hvilket illustreres av ordlyden «visste».Her er det altså ikke tilstrekkelig med en forsvarlighetsvurdering hvor det kangodtgjøres at cesjonaren burde visst.

Videre er må cesjonaren ha visst atkravet som debitor cessus eventuelt skulle kunne gjøre gjeldende, ville«nyttast til motrekning». I tillegg er det ilagt et krav om at cesjonaren måttevite at debitor ville kunne «lida tap» dersom overdragelsen ville hindre atmotregning skulle kunne skje. For det som er å betraktesom omsetningsgjeldsbrev, vil det rettslige grunnlaget for motregning følge avgbl. § 18. Her er reglene vesentlig forskjellige fra det som er tilfellet forde enkle gjeldsbrev. Forskjellen kan søkes knyttet til delegitimasjonsvirkninger som gjelder for denne dokumenttypen. Hovedregelen ogdet klare utgangspunkt er at det i disse tilfeller ikke kan motregnes. Bakgrunnen for dennemotregningsadgangen kan igjen kobles opp mot det som ble fremholdt i dettidligere avsnittet, vedrørende gbl.

§ 25 og det alminnelige formuerettsligeprinsipp om at ingen kan overdra en større rett enn han selv har. Dersomcesjonaren skulle kunne unntas motregning fra debitor cessus, ville dette ipraksis bety at hans krav ville blitt større enn det som var tilfelle for denopprinnelige kreditor. Videre kan de vilkår som følger av § 26 forankres ilovgivers ønske om å verne om debitor cessus beskyttelsesverdige forventningvedrørende motregningen. Hovedvilkåret i førstepunktum sentrerer seg rundt stiftelsestidspunktet for det som er motkravet ogdebitor cessus kunnskap om cesjonsavtalen.

Det kan ut fra dette vilkåretsluttes at debitor kun kan motregne mot cesjonaren i de tilfeller hvor han harfått kunnskap om overdragelsen. Som tidligere nevnt følger det totilleggsvilkår av annet punktum. For at motregning skal kunne gjøres gjeldendeholder det i dette tilfellet at ett av disse er oppfylt. Når det gjelder debitorcessus rett til å motregne overfor cesjonaren, vil det rettslige utgangspunktetfor de enkle gjeldsbrev, være gbl. § 26.

Av denne regelens første punktumfremgår det at debitor kan motregne overfor kreditor «når han vart eigar avkravet før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne».Ordlyden hjemler her det som best kan betraktes som et unntak fra detgjensidighetsvilkåret som er gjennomgående i motregningsregelverket. Viderestilles det i bestemmelsens annet punktum et krav om at dersom motkravet ikkehar forfalt før cesjonen, vil det være nødvendig at det forfaller samtidig medhovedkravet, eller at kravet må være forfalt på tidspunktet debitor fikkkunnskap. Rent strukturelt opererer § 26 med det som best kan kalles ethovedvilkår i første punktum, før det følger to tilleggsvilkår i annet punktum.

Motregning kan i kortetrekk angis for å være en oppgjørsform som finner sitt grunnlag isedvaneretten. Denne oppgjørsformen gir debitor mulighet til å trekke fra etkrav han har på kreditor i det krav som kreditor har på ham. Bergsåkerillustrerer dette got på s. 235 i Pengekravsrett,3. utgave, hvor han skriver at dersom «A skylder B 500 kr, og B skylder A 700kroner … kan kravene avregnes mot hverandre … så langt de dekker hverandre.

Resultatet blir at B etter motregning … skylder A 200 kroner, mens er A erkvitt sin gjeld til B». Ut fra dette eksempelet kan man kortfattet si at vedmotregning så settes de to respektive kravene opp mot hverandre, og faller bortså langt de samsvarer beløpsmessig. Debitorcessus rett til å motregne overfor cesjonarenAnnerledes er det fortilfeller som faller inn under § 17. Av denne bestemmelsen fremgår det en rekkeforhold som debitor i alle tilfeller kan påberope seg som innsigelser overforcesjonar.

Her nevnes det bl.a. der hvor gjeldsbrevet er fremkalt under tvang,der hvor det er forfalsket eller hvor det er skrevet under av noen andre pådebitors vegne uten at debitor har utstedt en fullmakt. Ut fra ordlyden ogsammenlignet med § 15 må dette kunne sies å være en sterk innsigelsesrett for debitor overfor cesjonaren. I § 15 første til fjerdeledd står det skrevet at avhender av gjeldsbrev ikke kan gjøre gjeldende en rekkeinnsigelser byggende på mer eksplisitt angitte forhold, f.eks. at gjeldsbrevetble avhendt uten debitors vilje etter at han hadde signert på det, at han ikkehar fått det vederlag han hadde krav på mv. Imidlertid følger det avbestemmelsens femte ledd at dersom mottakeren av gjeldsbrevet kjente til ellerburde ha mistanke om forholdene nevnt i regelens andre til fjerde ledd, vildebitors innsigelser ikke gå tapt.

Bestemmelsen hjemler etter sin ordlyd detsom best kan betegnes som en svak innsigelsesrettfor debitor. Bestemmelsen i gbl. § 25vil være en potensiell torn i siden for cesjonaren dersom debitor cessus skulleinneha eventuelle innsigelser mot det gjeldende kravet, og cesjonaren ikke varklar over dette da han tok over kravet fra fordringshaveren. Slike eventuelleinnsigelser vil i stor grad bidra til å redusere den faktiske verdien avkravet. Av hvilke innsigelser som gjelder kan det trekkes frem de somfremholdes i §§ 15 og 17. Ordlyden som sier at vedavhendelse av enkelt gjeldsbrev «får ikkje mottakaren betre rett en avhendaren»illustrerer det alminnelige formuerettslige prinsipp om at ingen kan gi, selgeeller overdra en større rett enn han selv har.

Regelen i gbl. § 25 må ut fradette leses i sammenheng med det formelle utgangspunkt om at det gjelder en friadgang til å overdra pengekrav på pengekravsrettens område. Detteutgangspunktet ville ikke vært forsvarbart dersom rettsposisjonen til mottakerville forflyttet debitor cessus beskyttelsesverdige interesser. Innledningsvis kan dether fremholdes at den overordnede regel for gjeldsbrev er gbl.

§ 25. Av denneregelen fremgår det at i de tilfeller hvor noen avhender et gjeldsbrev «fårikkje mottakaren betre rett enn avhendaren». Dette gjelder som lovenshovedregel, mens det videre i paragrafen gjøres unntak der hvor «anna fylgjarav særlege rettsreglar».

Cessusrett til å fremholde innsigelser mot cesjonar. Med enkle gjeldsbrev menes de gjeldsbrev som ikke omfattes i gbl. § 11.De enkle gjeldsbrev må sådan utledes negativt ut fra § 11 pkt. 1 til 4.

Dettekommer til uttrykk gbl. § 24, om dog på en noe upresis måte. Bergsåkerfremholder i sin Pengekravsrett, 3.utgave at de enkle gjeldsbrev således vil være de gjeldsbrev som ikkeinneholder ordretillegg, jf. § 11 pkt. 2, ikke inneholder pantsettelse etter §11 pkt.

3, og hvor det heller ikke klart uttrykkes at det er etomsetningsgjeldsbrev, jf. § 11 pkt. 4. Et omsetningsgjeldsbrev kan betegnes for å være en undertype avgjeldsbrevdefinisjonen gitt i det øvre avsnitt. I gbl. § 11 er det vist tilfire ulike typer omsetningsgjeldsbrev, herunder «ihendehvargjeldsbrev», jf. pkt. 1, «ordregjeldsbrev», jf.

pkt. 2, «pantobligasjon»,jf. pkt. 3, og «namnegjeldsbrev», jf.pkt. 4. Disse fire dokumenttypene er i all hovedsak dokumenter som er laget medtanken om at de skal omsettes.

Reglene for omsetningsgjeldsbrev er således istørre grad beskyttende overfor erverver. Dette presenteres godt av Bergsåker ihans Pengekravsrett, 3. utgave.

I korte ordlag kan et«gjeldsbrev», ut fra forarbeidene til gjeldsbrevloven defineres som «skriftligeog i det ytre selvstendige løfter om å betale penger». Dette er en definisjonsom, selv om den ikke er definert noe sted i loven, synes å være trykket til såvel teoriens som rettspraksisens bryst. Ut fra den ovennevnte setning kan detutledes tre vilkår for atgjeldsbrevdefinisjonen kan gjøres gjeldende: For det første må løftet væreskriftlig. Videre er det et vilkår at dette skriftlige løftet må fremstå somselvstendig. Dette kan tolkes som et vilkår om at løftet må være ubetinget. Detavsluttende vilkåret er at løftet som gis i det skriftlige dokumentet må angåpenger, nærmere bestemt en eksplisitt sum.

Hva som er et«gjeldsbrev» er i denne sammenheng helt sentralt, både for å avgrense mot andrekravstyper innenfor faget Pengekravsrett, men også for å skille mellom hva somkan utledes for å være såkalte enklegjeldsbrev og det som kalles for omsetningsgjeldsbrev.«Gjeldsbrev»Innledningsvis kan detpresiseres at med formuleringen «overdragelse» søker oppgaveteksten å begrensebesvarelsen mot bl.a. pantsettelse. Dette til tross for at bestemmelsene som erde aktuelle for denne oppgaven bærer store likhetstrekk med reglene ompantsettelse, faller sistnevnte utenfor besvarelsens siktemål.

Videre liggerdet i begrepet «gjeldsbrev», et klart indisium på at andre krav som er aktuellepå formuerettens område, ikke skal behandles. Helhetlig må oppgaven kunne sieså søke en dyptgående drøftelse av bestemmelsene knyttet til forholdet mellomcessus og cesjoner i tilfellet av cesjon. Oppgaven vil bli disponert slik atdet først gjøres rede for gjeldsbrevbegrepet, før det således vil bli drøftetcessus rett til å fremme innsigelser mot cesjonaren. Videre vil det bli belysthvilke muligheter cessus har til å motregne overfor cesjonaren.

Det rettsligeutgangspunktet for oppgaven vil fortrinnsvis være gjeldsbrevloven, lov av 17februar 1939 nr. 1 (heretter også omtalt som gbl.).

Det overordnede tema fordenne besvarelsen er forholdet mellom debitor cessus og cesjonar vedoverdragelse av gjeldsbrev. Dette må kunne hevdes å være et av de mest sentraletemaer innenfor formueretten, og byr på en rekke utfordringer hva gjelder bådeforståelse og omfang. Sentralt blir derfor å avgrense teksten og fremheve demest kritiske punkter innenfor overdragelsesforholdet mellom debitor cessus ogcesjonar. Innledning

Written by
admin
x

Hi!
I'm Colleen!

Would you like to get a custom essay? How about receiving a customized one?

Check it out